Vi har det bra her i Norge. De siste tiåra har vi opplevd ei rivende velstandsutvikling, den norske oljeformua er større en noensinne, og vi har det generelt godt alle samma.

I går hadde NRK Hedmark og Oppland 1. mai-sending på radioen, og da fikk jeg spørsmål om ikke det å feire 1. mai var litt passé og om ikke denne dagen var på vei ut. Og det er godt mulig at det er nettopp den velstandsutviklinga vi har opplevd som gjør at slike spørsmål blir stilt.

Alle som følger med i aviser og på TV, vet at det er mange som klager, men jevnt over opplever kanskje de fleste at vi har det så bra i Norge i dag, at det ikke er att noen store saker å kjempe for. Og det er kanskje derfor så mange sier at 1. mai har mistet sin betydning.

Men gode venner. Den dagen 1. mai mister sin betydning, den dagen trur ikke jeg at jeg kommer til å få oppleve. Det er nemlig to gode grunner til at vi feirer 1. mai.

Den ene grunnen til at 1. mai fortsatt er en viktig dag, er historien. Vi veit at det store flertallet i Norge har det ganske så bra i dag, men slik har det langt fra vært støtt. For meg som ikke har opplevd hardere tider enn det som var under den forrige Bondevik-regjeringa, handler mye av denne dagen her om takknemlighet overfor de som har kjempet imot ufrihet, mot urettferdighet, mot krig og vold, og mot uverdige leveforhold. Denne dagen handler om respekt overfor de som ofret livene sine i kampen for det de trodde på og i solidaritetens ånd, slik som Per Nyland.

Men markeringa av 1. mai handler og om å løfte blikket og se litt lenger rundt seg enn akkurat seg og sine. Den største trusselen mot 1. mai som arbeiderbevegelsens dag, solidaritetens og rettferdighetens dag, er at vi blir oss selv nok. Vi, som definerer oss selv som en del av arbeiderbevegelsen, må aldri glemme at om ikke vi tar opp kampen for de svake, er det ingen som gjør det. Det gjelder både her i Norge og i resten av verden. For selv om mange har det bra i Norge, er det fortsatt mange som faller utenfor. Det er ingen i Norge som har det like ille som folk i flyktningeleire i Darfur. Det er ingen i Norge som lever for under 1 dollar om dagen, men det betyr ikke at alt er bra. Det er fortsatt mange i Norge som har det dårlig i forhold til gjennomsnittet i Norge.

Og så lenge det finnes uverdige forhold i eldreomsorgen, så lenge skolesystemet er med på å skapa forskjeller mellom folk, og så lenge vi har politiske partier i dette landet som meiner at rå markedskrefter er bedre egnet til å styre folket og samfunnet enn folket selv, så har 1. mai-markeringa en misjon. Det er derfor vi som arbeiderbevegelse viderefører arven fra Per Nyland og fra de som ga alt i kampen for en bedre verden. Det er derfor vi som arbeiderbevegelse skal fortsette å sette fingeren på det som er galt, og ta kampen for å rette det opp.

Om jeg ikke tar helt feil, var det Göran Persson som en gang sa om det sosialdemokratiske samfunnet arbeiderbevegelsen har klart å bygge i Sverige at ”vi är stolta, men inte nöjda”. Og det er jo det som må være essensen for markeringa av 1. mai i dagens overflodssamfunn. Vi skal være stolte av det våre forgjengere har klart å bygge opp, samtidig som vi skal ta nettopp det velferdssamfunnet i forsvar ved å ta et oppgjør med de tingene som fortsatt ikke er bra nok. Så lenge det fortsatt finnes urettferdighet i verden, har 1. mai fortsatt en misjon. En misjon som blir bare viktigere og viktigere jo mer sjøltilfredse vi blir.

Så lenge vi ser at forskjellene mellom rik og fattig øker, skal vi fortsette kampen for en bedre verden, samtidig som vi takker de som gikk før oss og som har gjort vår jobb lettere.

Per Nyland var en av dem. Vi legger ned en krans og minnes Per Nyland med ett minutts stillhet.