AUF Kongsvinger
og omegn

SIST OPPDATERT
30.11.2011

Hei igjen!

Nå har jeg vært i Cape Town i snart to måneder, og har det fortsatt like fint! Endelig har det virkelige arbeidet begynt, og jeg har opplevd Sør-Afrika på helt andre måter. Klassen er delt inn i sju grupper, med fem elever i hver gruppe. Min gruppe består av to jenter fra Molde, ei fra Tønsberg, ei fra Rakkestad og meg fra Odalen. 26. og 27.september var vi utplassert i organisasjonen, Molo Songololo, som betyr ”Hallo, tusenbein” på et av de elleve offisielle språkene, Xhosa(uttales *klikkelyd med tunga* håsa). Dette er en organisasjon som arbeider med å opprettholde barns rettigheter, og for å motarbeide barneprostitusjon, barnemisbruk og rusmisbruk blant mindreårige. De har elleve faste ansatte, ellers bare frivillige. De som er ansatt er utdannet psykologer, sosialarbeidere og vernepleiere. De har kontorer rundt om i den vestlige kappregionen på politistasjoner, skoler og sosialkontor.

Den første dagen fikk vi besøke en barneskole som ligger i Delft, et lite tettsted utenfor Cape Town. Skolen lå midt i Townshipen, Gugulethu. Dette var en Xhosa-skole, med bare svarte lærere og elever. Vi ble møtt av femti elever i alderen 10-12 år. Vi fikk tilbringe en time sammen med dem, der vi sang, danset og hadde det kjempegøy. Vi lærte de norske sangleker, noe som var veldig populært, og de lærte oss flere afrikanske sangleker. Alle barna var i strålende humør, og det at de bodde i små skur uten tilgang på rent vann eller strøm, var helt fjernt og umulig å se.

Dag nummer to tok vi lokaltoget til Clearmont, en bydel i Cape Town, og deretter tok vi en skranglete minibuss halvannen time ut av byen, til Atlantis. Dette var et tydelig finere strøk enn Delft, mer velstand, men likevel dystrere. Ingen fikk lov til å gå ute på egenhånd, for det var stor gangstervirksomhet og mye kriminalitet her. Da vi gikk rundt i gatene åpnet folk vinduene sine og ropte: ”se, det går hvite mennesker i gata vår!”. Ingen har fortalt de at alle mennesker er likeverdige, uavhengig av hudfarge, etnisk bakgrunn, osv. Det er veldig synd. Det henger altså fremdeles mye igjen etter Apartheid. På denne skolen var det både farget- og svarte elever. De var delt i hver sine klasser, med ulike lærere.

Da de kom inn i klasserommet hvor vi ventet dem, fikk jeg meg en overraskelse: Inn marsjerte de fargede jentene etter hverandre i tog, i en grilldresslignende skoleuniform. Etter dem kom de fargede guttene. Jentene satt seg foran, mens guttene pent måtte sette seg bak. Deretter kom de svarte jentene, marsjerende etter kom de svarte guttene. Det var et så tydelig skille, at de ikke engang snakket med hverandre på tvers av bakgrunnene deres. Læreren, en høy, morsk mann, gikk i mellom dem og slo de som enten plystret på oss, fniste eller ikke hørte etter. Vi startet med å presentere oss, og tegnet jordkloden på tavla. Ingen visste hvor Norge var, og ble helt forskrekka når de fikk se at Norge ligger helt øverst på kartet, og Sør-Afrika nederst. At det tar om lag tolv timer med fly, kunne de heller ikke forstå. Bare det å sitte i et fly var en fjern drøm for dem. Da vi forklarte at vi studerte sosialt arbeid, fikk vi jubel og applaus. Dette var noe de satt stor pris på! Så var det tid for sang igjen. Læreren ba oss velge ut tre hver som vi skulle danse med, og de andre skulle stå rundt å se på. Det var til sammen seksti elever mellom 10 og 12 år. Vi bestemte oss for å ”blande” elevene, og få alle til å danse sammen, og det ble en løsere stemning med en gang. Alle sang og danset, lo og hadde det gøy. Da vi tok fram kameraene tok det helt av. Alle skulle bli tatt bilde av, så de stilte seg opp, smilte og poserte. Da vi skulle dra, ville alle klemme oss. Nærkontakt var tydelig noe de satt stor pris på. Det var vanskelig å skulle forlate alle disse fine barna.

Etter det siste skolebesøket besøkte vi et sosialkontor som tok hånd om bortkomne barn. Da vi ankom kontoret satt det en tre år gammel gutt der. Han satt helt stille og sa ingen ting. Noen hadde funnet han og levert han her. De kunne beholde han her i tre timer, så om ikke foreldrene hadde oppsøkt politiet før den tid, ble han sendt rett på barnehjem, og det ble umulig for foreldrene å finne ham igjen. Vi har ikke hørt noe mer om han, men håper for all del at de fant foreldrene hans…

På et annet sosialkontor vi besøkte ble det fokusert på barneprostitusjon. Av alle som selger kroppen sin i Cape Town, er 40.000 under 18 år. Noen så unge som 13 år. De står langs gatene fra klokka 11 på formiddagen til midnatt, og taxisjåfører stopper, betaler jentene en hundrelapp og kjører videre. På en god dag kan jentene tjene opptil 800 norske kroner. En sosialarbeider fortalte oss en historie om ei 10 år gammel jente, som hadde to mindre søsken og en far. Moren var død. For å skaffe nok penger gikk hun over til naboen, en mann i trettiårene, og mot at han fikk ha sex med henne fikk hun penger til mat. Jenta var uvitende om at dette var galt, så hun antok at det var slik man skaffet seg penger, og visste ikke at det egentlig var prostitusjon hun dreiv med. Dette gjentok seg over lengre tid, helt til Molo Songololo fikk greie på situasjonen. Jenta fikk god hjelp, og fikk også snakke med andre jevnaldrende jenter med lignende erfaringer.

Forrige helg var vi på safari, og her om dagen var vi på Distirct Six Museum. Her er det utstilt deler av ruiner og gamle gjenstander som ble funnet i ruinene under Apartheid, da alle som ikke var hvite måtte flytte til Townshiper, og husene deres ble revet. Museet er godt vedlikeholdt, og er lagd i en gammel metodistkirke.

Nå tenker jeg at det er fint i Odalen. Klare høstfarger og krystallklart vann – kan ikke bli vakrere enn det. «Der er en bygd, den er deg slik den aldri glemmes skal». Sant, så sant. Det blir fint komme hjem til bygda mi igjen.

Mvh. Marie